Obsfoto

Den kjende britiske reportasjefotografen Don McCullin seier til avisa Guardian at folk ikkje lenger kan stola på eit foto etter den digitale revolusjonen. Dagens fotograf kan lettare endra eit foto samanlikna med tidlegare tiders fotograf.

Men dei dreiv med fusk og fanteri også i den analoge tida, og dagens fotograf kan på si side levera dønn 'ærlege' bilete, kva no det måtte vera. Eg gjer begge delar, alt etter kva som gagnar mi eiga oppleving. Det er ein tilsynelatande evig debatt om kor grensa for det anstendige går, og det vert sett ulike krav til ulike sjangerar. Det finst profesjonelle fotografar som har mista stillinga si etter å ha tukla med originalopptaket.

Det første motivet nedanfor er fotografert frå bakkenivå. Med kamera i 'normal' høgd ville fleire forretningsbygg ha vist i bakgrunnen. Det kunne det like gjerne vore tatt på Nordpolen slik det står fram her. Elles er det ikkje noko hokus-pokus med serien. Bymiljøet er i Bergen. Golfarane er fotograferte på Stord 4. mars. Dei held det gåande heile vinteren.

Det er årets siste snø (før jonsok) som er tema her, og eg lovar det er siste gongen.

Dette kunst-intervjuet er kopiert inn her på bloggen i eit anfall av dårleg impulskontroll, og eg seier med ein gong unnskyld, men kunne ikkje dy meg. Intervjuet er narrativt vil eg tru.

«Performative konstruksjoner på Noplace.

I NN sin utstilling «Beyond the veil» på Noplace har han tonet ned de narrative og dokumentariske sidene ved sitt eget prosjekt, og vektlagt fotografienes tvetydighet. Vi har snakket med NN om utstillingen og forholdet mellom performative elementer og fotografi i de nye arbeidene hans.

Jeg viser et lite utvalg fra serien «Beyond the veil» som tar for seg kjønnsroller og seksualitet. I dagens samfunn fremstår disse begrepene som flytende og jeg ønsker at publikum gjør seg noen tanker rundt hvordan oppfatningen av disse skiftende og komplekse problemstillingene forandrer seg med tiden på bakgrunn av sosiologisk, kulturell og økonomisk forandring.

Arbeidene dine befinner seg ofte innenfor det vidstrakte begrepet «iscenesatt fotografi», ofte med modell, i nøye iscenesatte og til tider konstruerte omgivelser, men over de siste årene ser det ut til at performative elementer har blitt mer sentrale i arbeidene dine. Er dette en beskrivelse du kjenner deg igjen i?

Absolutt. Det starter med situasjonen foran kameraet, altså der vi begge er tilstede, som er en performativ situasjon i seg selv. Det performative for meg handler om konstruksjon, hvor også de narrative elementene spiller en rolle i hvordan publikum forholder seg til bildet. Jeg ser på det som en katalysator for videre fortolkning. Gjennom de tvetydige scenarioene skapes det ikke bare en subjektiv relasjon mellom verket og betrakteren, men også en refleksjon rundt subjektets forhold til fotografen og de sosiale implikasjonene som er knyttet opp mot fotografering i seg selv. Det er også i gjenkjennelsen av bilde som konstruksjon at ideer om motivets og kunstnerens idegrunnlag når frem.

Utstillingen er den første soloutstillingen fra din hånd i Oslo siden utstillingen «Plucked» på MELK i 2010. Hvordan vil du selv beskrive utviklingen i ditt eget kunstnerskap i lys av disse to utstillingene?

Jeg jobber for så vidt fra den samme plattformen, ved at jeg iscenesetter tvetydige motiver, men det narrative elementet er tonet betraktelig ned. I mine nyere arbeider er jeg i større grad opptatt av at det oppstår en ambivalens hos betrakteren hva angår fotografiske sjangere, opphav og troverdighet, snarere enn i det narrative. Og som en naturlig følge av det jeg sa angående konstruksjonen, er også det dokumentariske uttrykket i stor grad fjernet.»

Sitat slutt.

Fotograf  Signe Christine Urdal har nett hatt separatustilling i Galleri Giga på Stord. Får du seinare sjansen til å sjå «Walls», så gjer det. Det er stillferdige og varme foto, og det er svært godt handverk. Galleriet fører intensjonen hennar i pennen på denne måten (utdrag): «Historier og tilstedeværelse av mennesker som har satt avtrykk i veggene, og som skildrer et liv av skjørhet og glemte historier. – – Veggene bærer fortellinger og merker av sårbarhet, lengsel, sorg, lykke, ensomhet og fellesskap. – – Urdals intensjon med prosjektet er å sette fokus på de hverdagssituasjoner vi mennesker kan ha, og utforske hvordan disse påvirker identitet, framtidshåp og relasjoner.»

Dermed kjenner eg meg tåpeleg som ikkje oppfattar alt dette. Eg ser ingen framtidshåp, sorg eller lykke i desse veggene og kniplingsgardinene. Eg ser ikkje kva fotografens utforsking har resultert i. Kvifor må eit galleri la tilskodaren stå att som ein narr? Denne språkbruken er ikkje spesiell for Giga; den er som ein mal som blir brukt om att og om att frå utstilling til utstilling, og ofte i langt større teoretiserande grad. Det er til å få fnatt av.

Kanskje eg skal bruka same metoden på fotoa nedanfor? Dei vitnar om eit godt liv framfor fjernsynet, og om den overflodsvelferd som gjer eigaren i stand til å vraka eit møbel som ser tilsynelatande brukande ut.  Kan henda dukkar det opp ein kaffiflekk om du utforskar grundig nok.

Eg har ikkje som mål å skapa kunst, berre reine foto utan dikkedarier, gjerne med variasjonar over tid, som her, og overlatne til det tolkingsregisteret tilskodaren rår over.

Undringa tar aldri slutt. Korleis kan noko så mjukt som vatn bli så hardt berre med nokre graders variasjon i temperaturen? Korleis kan noko som har tilsynelatande same forvandlingsvilkår stå fram i så mange ulike variantar? Eg får aldri svar på det, men eg fortaper meg lenge i fenomenet for kvar sølepytt som dukkar opp. Det er vakkert, og – trur eg – utan meining. Naturen skaper ikkje kunst. Kunsten blir skapt av tankens kraft.

Kom deg ut i dagslyset på denne tida av året så sant du kan. Til fots. Det er livgjevande. Du treng ikkje ha med kamera kvar gong, men det hjelper.

«Prosess, forløp, utvikling; naturlig utvikling gjennom flere stadier» (Store norske leksikon).

Som fotonerd er eg stadig på leit i det visuelle terrenget. Meir enn å avfotografera, eller dokumentera livet sine hendingar i seg sjøl, handlar det meste om å søka nye biletuttrykk. 

Å få innsikt gjer livet rikare, også når det gjeld noko så tilsynelatande enkelt og banalt(for mange) som fotografering. Å sjå, leita, utprøva, lesa, lytta, er ein del av den visuelle prosessen.

Det vanskelege er å stoppa i tide, vita når det er nok. Men å havna på villspor i si eiga eksperimentering er ein fint ting. Noko kan dukka opp, då vert det arkivert i fotoverktøyskassen til seinare bruk. 

Det er kjekt å visa foto utan indre samanheng, men seriøst er det kanskje ikkje. Bileta her er eit resultat av tilfeldig motivjakt. Det er dessutan kjekt å løfta bileta ut av den geografiske samanhengen – dei kunne vore tatt korsomhelst i Noreg. Biletet med snøen er tatt ein stad der det til vanleg er mykje folk. Det er berre å bita tennene saman og ignorera alle, gå ned på kne, vippa opp skjermen, og så er det gjort.

Det var sterk vind, regn og lite lys då eg kom over den steindøde paraplyen (ISO 800 bl. 5,6 og 1/8 sek). Så kom ei vindkule og letta på skjørtet.

Siloballane låg bada i vakker vintersol eit par dagar seinare og bad tynt om eit gruppebilete.

Ein dag er det gnistrande kulde, blå himmel og pudra greiner. Dagen etter er det varmegrader og sterk vind. Tredje dagen småregn, holkeføre og slaps, retteleg ein dag for lårbeinsbrot. Og motiva er der alltid (nesten).

Det midterste fotoet går inn i serien norske kampesteinar. Lag deg eit tema, så kjem motiva.

Det kortreiste fotografiet står mitt hjarte aller nærast, og ei fin utfordring er det å skapa tilsynelatande eksotiske fotografi der ein bur.  Ei biletverd med mystiske vekster og planter i sin eigen hage er fasinerande. Berre sjå.

– Det vakre har verdi. Når me ser noko heslig ønskjer me oss noko vakkert. Når me misser det vakre av syne misser me også meininga med livet, seier den engelske filosofen Roger Scruton.

Dei første ti-åra av 1900-talet fanst det ei kunstretning i Italia som vart kalla futurisme. Futuristane ville skrota alle reglar og tradisjonar, og ønskte muséa og byråkratane til helvete. Dei hevda at kunst i seg sjølv ikkje kan vera anna enn vald, vondskap og urett.

For eit sprang i måten å sjå verda på! Når eg ser moderne kunst kan eg ikkje fri meg for tanken på at futurismen er i ferd med å få ein renessanse. Eg er amatør, og innbiller meg at eg fotograferer utan bindingar i nokon retning. Det er kanskje blåøygd. Men eg arbeider i spenninga mellom det stygge og vakre, og trivst med det. Av og til kan det stygge vera vakkert.

To menneskeskapte former, og to naturskapte. Det øvste er ein islagd sølepytt overkøyrd av ein bil. Den andre naturforma er sjøis på toppen av ein stein i strandkanten.