Obsfoto

"Jo mer overbevisende et fotografi er, desto mindre kan jeg si om det"

(Roland Barthes - Det lyse rommet)

Det er en uttalelse det er verdt å bruke tid på en mørk og klar vinternatt. Altfor ofte har vi behov å tolke og forstå, og ikke minst kunne si noe fornuftig om hvorfor et bilde eller ei fotobok er bra. Det er fort gjort å ødelegge hele magien med å snakke og analysere et bilde i hel.

Dette inlegget kommer uten bilde; noen kunne jo tro at jeg anser det som et bilde som inngår i kategorien overbevisende. Men hvordan skulle jeg kunne vite som er overbevisende for deg.

Nå er det lenge siden jeg har bidratt med bilder og tekst. Når jeg så endelig kommer på banen igjen, så blir det ikke en gang med min egen tekst og bilde! I stedet deler jeg et innlegg jeg har fått tillatelse fra svigermor å gjengi her. Jeg synes både tekst og bilde passet fint inn i bloggen. Så dette blir det første kuraterte bloggbidraget her på obsfoto; kanskje det blir en ny trend?

-

Den gamle Plastikken har gjort nytta. Først nokre år som transportfartøy for jegrar og reinskjøt oppi Dragøyfjorden på Hardangervidda, seinare som fornøyelsesbåt på sjøen og i Tveitevatnet. Ein gong var me seks ungdommar og ein hund på båttur på sjøen. Det var i tida før flytevesten var oppfunnen, og me "trødde ikkje i vetet".... Rekka låg heilt i vassflata, men båten var av katamarantypen med veldimensjonert isopor under toftene og flaut som ein kork. No nærmar han seg 50 år og dagane er talde. Han ligg på parkeringsplassen nedfor hytta og ventar på leilighetsskyss til siste kvilestaden. Eg takkar for mange gode stunder.

Tekst og bilde: Jorunn M. Hope, mai 2016

Kineserne har et dyr for hvert år, det går i sykluser med en stamme på 12 dyr. 2016 er apens år.

Jeg tror for meg blir 2016 "Tingenes år", fotografisk sett. Det er merkelig med det, skal man lytte til det man liker og kanskje stagnere eller skal man stadig utfordre seg og bevege seg utenfor komfortsonen? Det er jo der magien er, sier de. Jeg tror en god blanding er det beste. Gjøre mye av det man liker for å holde på gleden. Og så presse seg selv til å gå utenfor det behagelige av og til for å komme seg videre og oppleve noe nytt. Ikke minst lære noe nytt.

Ofte opplever jeg selv bilder med personer som subjekt som mer spennende enn bilder der kun ting er avbildet. Iallfall til å begynne med. Bruker jeg litt tid på bilder, er det som regel ikke person eller objekt som avgjør om et bilde brenner seg fast i hukommelsen eller ikke. Hvem husker vel ikke den fantastiske paprikaen, avbildet mesterlig av Edward Weston?

Nylig så jeg en kort film om tyske Jessica Backhaus (http://jessicabackhaus.net/movie.html). Det vekket fascinasjonen for ting, og ikke minst tisynelatende uvesentlige ting, på nytt. 

Kanskje jeg av og til kommer til å flette inn "menneskelige element". Det er et råd jeg fikk for mange år siden av Morten Andersen som jeg kom til å tenke på igjen for noen dager siden. Det må da være en perfekt løsning på problemet: å kombinere begge deler og attpåtil gi bildet et ekstra lag. Nesten som et kinderegg.

De siste fem år har jeg brukt mye tid på fotografi. Ikke bare å ta bilder men også studere fotobøker, se på andre fotografers arbeid og diskutere fotografier med gode venner.

Gjennom dette har en helt ny verden åpnet seg. Jeg har blitt kjent med mange entusiastiske fotografer. Folk som er mer opptatt av en god historie enn å ta det teknisk perfekte bildet med det nyeste, mest avanserte kameraet.

Det handler om å være mer tilstede i øyeblikket og å kunne gruble over et bilde i lengre tid. Stadig oppdage noe nytt.

Jeg kan til og med finne glede i bilder jeg ikke tar. Jeg kan tenke på bilder, planlegge en serie som jeg kanskje aldri realiserer, ha glede av å sette disse tenkte bilder i en kontekst og finne en god tittel for serien. Eller jeg kan tenke tilbake på øyeblikk jeg ikke har fotografert, gjenoppleve det mer intenst fordi jeg har vært bevisst tilstede.

Etterhvert handler fotografi ikke lenger bare om å ta bilder; det er mye mer. Og selv om jeg ikke tar bilder, er gleden der likevel. 

20. - 30. august går Landskrona Foto Festival av stabelen for 3. gang. Nytt i år er at festivalen er blitt forlenget fra 3 til 10 dager. På relativ kort tid har Landskrona klart å skape seg et navn i den store festivalverdenen.

Det er mange festivaler å velge mellom - Landskrona er absolutt verdt et besøk!

I løpet av en langhelg fikk jeg i kompaniet med mine venner fra photopolet oppleve utstillinger i verdensklasse. Duane Michals var et av de store trekkplastre. Og det ikke uten grunn. Mannen er minst like stor filosof som han er mesterlig fotograf. Han var en av de første som viste verk i form av sekvenser, serier på 4-5 bilder. Tilsynelatende enkle i sitt uttrykk har de samtidig en stor dybde; han tar ofte opp sosial- og samfunnskritiske tema. Han er heller ikke redd for å rette kraftig skyts mot dagens kunsthandelindustri. "How photography lost its virginity on the way to the bank" gjør narr av størrelser som Cindy Sherman, Jeff Koons og hele den berømte Düsseldorfer-skolen med Gursky i spissen.

Duane Michals - A Gursky gherkin is just a very large pickle

Michals kombinerer i mange av hans verk bilde og tekst. Den som har prøvd dette, vet at det er en vanskelig øvelse; en balansegang der man lett ender opp med klisjeer.

Men Landskrona hadde mer å by på enn bare fremragende utstillinger. Så kunne vi oppleve et av de store høydepunkt når 83.5 år gamle Duane Michals var på skype og holdt foredrag som hoppet fra tungt eksistensielle til hysterisk morsomme betraktninger med en eleganse som er vanskelig å overgå.

Hele åpningshelgen var det i midten av den koselige svenske landsbyen et lite torg, der man kunne kjøpe fotobøker. Flere industrikontainere var forvandlet til bokbutikker der man kunne finne både mainstream utgivelser fra de store foto- og kunstbokforlag, og perler fra uavhengige bokutgivelser. 

Ved siden av sto festivalteltet: et sirkustelt som var møtested for festivalgjestene og deltakende fotografer. Her var det kveldsprogramm med Open Stage, der man bidra ved å vise egne prosjekt på storskjerm, Pecha Kucha om fotobøker, der 10 fotobokprosjekt ble presentert, og kåring av årets beste portfolio fra review som hadde pågått.

Pecha Kucha om fotoboka Jetlag & alcohol med Morten Andersen

I rådhuset kunne vi se Lars Tunbjörks "Vinter". Kurator Greger Ulf Nilson introduserte i en sterk, personlig og emosjonell tale bildene fra hans gode venn som så altfor tidlig døde tidligere i år:  "Vinter handler ikke om snø. Den handler ikke en gang om sesongen. Den handler om livet, om å overleve." 

Lars Tunbjörk - fra serien Vinter

I tillegg var det mange andre perler å se: 

Jindrich Streit, del av en stor utstilling om tsjekkisk fotografi, med sine autentiske skildringer fra tsjekkiske landsbyer; noe han mistet lærerjobben for og ble satt i fengsel for. Etter kommunistregimets fall fikk han den fortjente oppreisningen gjennom utnevnelse som professor. 

Jindrich Streit

Anna Strand viste den nydelige serien Nagoya Notebook basert på negativ hun fant kombinert med iscenesatte fotografier. Boka er dessverre utsolgt.

Anna Strand - fra serien Nagoya Notebook

Chris Shaw's Weeds of Wallasey skildrer med en rå og hard kontrast hjembyen sin Wallasey i en tid der han er kommet "hjem" fordi faren holder på å dø.

Chris Shaw - Weeds of Wallasey

Et annet høydepunkt for meg som elsker fotobøker var Open Dummy Review. En dummy er et utkast for en mulig bokutgivelse. Her var det ut fra over 200 innsendte bøker blitt valgt 4 bøker som ble diskutert mellom fotograf og forleggere. Det var veldig lærerikt å høre hvordan forleggere leste bøkene, hva de fremhevet som vellykket og hva de ville ha endret.

Jeg er helt sikker på at denne festivalen er kommet for å bli.

Jeg håper den får den oppmerksomheten som den fortjener.

Tupilak

Se for deg et stort hogstfelt. Tonnevis av tømmer er hentet ut av digre maskiner. Skogen er forsvunnet, tilbake er en bakke full av digre arr. Slik er nåtiden; de som skal ha sjans til å overleve på land- og skogsbruk må ta dette maskineriet og dets metoder i bruk. Estetikk står ikke på agendaen. Granen som ble plantet i stor stil og som skulle være framtidas grønne gull, er ikke lenger like ettertraktet og det er svært små marginer. Lenger vekk fra bonderomantikk kommer man ikke. Tiden leger alle sår og etter noen år med kratt og bjørnebærris vil nok løvskogen komme tilbake. Det er jo den som hører hjemme her på Vestlandet. Det vil bli fint.

Men tilbake til antitreet: her står det altså. Midt i slagmarka står det igjen som en bauta. Treet var så usselt at det ikke kunne hogges en gang. Nå står det her som et minnesmerke.

Jeg finner antitrærne ofte stående alene; hvis ikke, skiller de seg tydelig ut i massen. De er ribbet for enhver skjønnhet men absolutt ikke for sin stolthet.

Etterhvert oppdager jeg stadig flere; de er mange. Kanskje jeg en gang vil finne en antitreskog?

Dette er en hyllest til antitreet; det må ikke bli oversett. 

Akkurat som folk som ikke passer inn i dagens glansverden.

(Fritt etter Olav's bidrag om glansfoto og antifoto)

Jeg jobbet den siste tiden med et tema: "Ta et bilde av et tre"; enkelt men likevel så vanskelig. Det finnes utallige glansbilder av trær; ofte storarta majestetiske trær. Det var ikke noe poeng å vise enda flere slike. Jeg ville i stedet kjempe en sak for antitreet: treet som nesten ikke teller som tre. Trærnes underdogs.

Men før jeg kom virkelig i gang fikk jeg en rekke referansebilder fra mer eller mindre kjente fotografer på hjernen. Jeg bestemte meg å lage meg en liten samling av tre-bilder fra fotografer jeg liker. Disse satt jeg sammen til små kollasjer og paringer.

Anders Petersen vs Harvey Benge

Lee Friedlander vs Luigi Ghirri vs Edward Weston

Pentti Sammallahti vs Mitch Epstein

Torbjørn Rødland vs Noboyushi Araki

Dag Alveng vs Rinko Kawauchi

Masao Yamamoto vs Arthur Tress

Nå skal jeg bare forevige et par antitre til, så skal dere få se de også snart.

Jeg tar eller har sjelden oppdrag; heldige meg: jeg kan gjøre akkurat som jeg vil!

Men av og til er det en god øvelse å få en oppgave fra andre enn seg selv. I en workshop-setting kan det sette fri uante muligheter og spenning. Denne gangen kom utfordringen fra fotoklubben: Portrett uten ansikt. 

Siden jeg er en person som liker å gå rett på sak, tok jeg oppgaven helt ordrett: først ta et portrett og så ta vekk ansiktet. De nærmeste ble modell, portrettert i lik setting. Så ble bildet printet på fotopapir, og deretter skjulte jeg ansiktet ved å legge noe oppå det; helst noe som på et vis er relatert til personen. Roseblad på den skjønne, sarte, snart ungdommen. Sukker på den søte minstemannen. Lego på han som bygger et univers av små byggeklosser. Og tranebær på hun som er opptatt av en sunn livsstil. Dette avfotograferte jeg så på nytt for å få det ferdige resultatet.

Og hvem vet, kanskje det er opptakten til en serie som kan bygges ut?

Forrige helg satt jeg på toget gjennom vinterlandskapet på Vestlandet, toget nærmet seg Voss. Jeg hadde hatt noen fine dager til fjells med flotte naturopplevelser og fine turer med famile og venner. 

Nå satt jeg på toget, slappet av og hørte på musikk mens jeg så ut gjennom togvinduet. Der ute raste bildene forbi i en endeløs strøm. 

Plutselig ble jeg bevisst at jeg opplevde de mer som en rask følge enkeltbilder enn som noe sammenhengende. Det var nesten som jeg kunne høre lukkerlyden av et kamera. Jeg hadde allerede mobilen i hånden, så det var bare å ta det fram og følge lukkerlyden i hodet.

Det beste kameraet er det du har med deg (fritt etter Chase Jarvis).

Musikk: Y'Akoto