Se for deg et stort hogstfelt. Tonnevis av tømmer er hentet ut av digre maskiner. Skogen er forsvunnet, tilbake er en bakke full av digre arr. Slik er nåtiden; de som skal ha sjans til å overleve på land- og skogsbruk må ta dette maskineriet og dets metoder i bruk. Estetikk står ikke på agendaen. Granen som ble plantet i stor stil og som skulle være framtidas grønne gull, er ikke lenger like ettertraktet og det er svært små marginer. Lenger vekk fra bonderomantikk kommer man ikke. Tiden leger alle sår og etter noen år med kratt og bjørnebærris vil nok løvskogen komme tilbake. Det er jo den som hører hjemme her på Vestlandet. Det vil bli fint.
Men tilbake til antitreet: her står det altså. Midt i slagmarka står det igjen som en bauta. Treet var så usselt at det ikke kunne hogges en gang. Nå står det her som et minnesmerke.
Jeg finner antitrærne ofte stående alene; hvis ikke, skiller de seg tydelig ut i massen. De er ribbet for enhver skjønnhet men absolutt ikke for sin stolthet.
Etterhvert oppdager jeg stadig flere; de er mange. Kanskje jeg en gang vil finne en antitreskog?
Dette er en hyllest til antitreet; det må ikke bli oversett.
Akkurat som folk som ikke passer inn i dagens glansverden.
