Obsfoto

Jeg leste nylig et inytervju med fotografen Rune Johansen i online magasinet HARVEST. 

Johansen er autodidakt, med en fortid som planlegger i Televerket. Han debuterte i 1990 på Høstutstillingen; har et fantastisk øye - spesielt for det typisk nordnorske. Som han sier i intervjuet jobber han helst intuitivt, og han jobber best i sine nærmeste omgivelser i Nord-Norge. Han gir blaffen i trender, stoler på seg selv i stedet.

Og dermed er det fotografiske nyttårsforsettet klart: 

stol mer på deg selv, fortsett å fotografere intuitivt!

Ikke bry deg for mye om hva andre gjør eller mener. 

Hele artikkelen "Kunsten å se" med Rune Johansen finner du her: 

http://harvest.as/artikkel/kunsten-a-se-rune-johansen  

Å komme til USA kan være et kultursjokk på mange vis for en europeer. Det er store motsetninger i befolkningen, ekstrem rik og ekstrem fattig side om side. Den frie kapitalismen på godt og på vondt. Vinn eller forsvinn.

New Haven, byen som huser fasjonable Yale universitet med flotte neoklassisistiske bygninger er samtidig en av USAs mest fattige byer. Her studerer presidenter, samtidig var det innen nylig en av byene med høyest kriminalitet.

Da er det "godt" å ta en utflukt langs den flotte kysten i Connecticut. Her ser man IKKE noe elendighet; bare vellykkete, hvite, rike folk med store flotte hus, tydelig merket "private property". En merkelig verden ... Klarer man å se bort fra alt dette, er Connecticut en flott stat. Små pittoreske landsbyer inn i store, endeløse løvskoger.

New York ga kultursjokk på andre vis.  Bare det å bevege seg gjennom gatene og stadig se kjente bygg, gater og parker er en opplevelse. Plutselig dukker det opp "the naked singing cowboys" som står midt på gaten og spiller gitar ikledd stars & stripes badetoy, cowboystøvler og -hatt.

Et hav av kulturinstitusjoner å besøke er det i tillegg, som f eks legendariske MOMA. Her fikk jeg blant annet se et av Robert Franks mindre kjente verk: "For Dave Heath (Self Portrait I)". En fascinerende mann som har så mye mer å tilby enn boka med stjernestatus. 

Historien bak bildene i serien på MOMA kan leses om her:

http://vintagephotosjohnson.com/2012/10/28/robert-frank-self-portrait/

Den siste boka hans "Household Inventory Record" er en perle som er absolutt verdt å se på.

Robert Frank - For Dave Heath (Self Portrait I), MOMA

The naked singing cowboys, New York

En hver serie med respekt for seg selv inneholder "innimellombilder". Bilder som bryter opp en tråd eller som danner en bro. De skiller seg gjerne litt ut fra resten og gir betrakteren et avbrekk fra en bilderekke. De kan gi deg et lite pusterom i en serie med sterke bilder. Eller de kan lede fra et kapittel til et annet. Bilder av hull f eks kan symbolisere en overgang fra et sted til et annet. I et av Christer Strømholms bilder symboliserer et hull i en gravstein muligens overgangen mellom to verdener: de levendes og de dødes.

Innimellombilder får gjerne lite oppmerksomhet. 

Det som er "innimellom" i livet utgjør mesteparten av tiden et menneske opplever. Likevel jager vi etter og husker ofte bare de store øyeblikk og sensasjonene. All den store delen av tiden som utgjør det som er innimellom vier vi lite oppmerksomhet til.

Fernando Pessoa skriver i "Uroens bok": "Den kloke velger et liv i ensformighet, for da bærer hver minste hendelse underets merke. For løvejegeren er eventyret slutt etter den tredje løven."

Det som skjer innimellom kan ofte virke ensformig - lenge leve innimellom!

Nylig fikk jeg se nærmere på den nye Hardangerbroen. Aller først fikk jeg oppleve "verdens kuleste tunnel" – i følge ungene iallfall. 

Vi kjørte ikke over selve broen, men på veien tilbake til Stord stoppet vi på Bu for å ta en matbit. Akkurat det ble ikke en stor opplevelse; kyllingsuppa manglet stort sett kylling men hadde til gjengjeld rikelig med mais og en relativ stiv pris.

Heldigvis var det mer givende å se på utsikten og kunstinstallasjonene etterpå.

Der var blant annet Agurtxane Concellon ("Uten tittel") sine 2 bilder som var satt opp i et trekkspillformat som gjorde at motivet endret seg etter hvert som man gikk forbi den. Hun er en spansk fotograf som bor i Eidfjord.

Langs gangstien ned til broen var Kirsti van Hoegee sine insektbilder (Light Trap) som var festet på lyktestolpene; insekt som ender sine liv i de samme lyktestolpene siden de feilaktig tror det er månen. Kirsti bor og arbeider i Bergen.

Unni Askeland sitt "The Kiss" fikk jeg ikke foreviget. 

På websiden www.kunstlandskap.no kan man lese om flere kunstinstallasjoner i regionen.

Årlig i første uken i juli går fotofestivalen i Arles av stabelen. I år var det 45. utgave av Les rencontres d’Arles som er Europas største fotofestival. I år var temaet ”Parade” i anledning direktørens, Francois Hebel, avskjed. Det skulle være en parade bestående av de mest sentrale figurene for festivalen.

I utgangspunktet synes jeg programmet virket veldig tamt, sammenliknet med tidligere år; kanskje er jeg blitt for bortskjemt. Samtidig åpnet dette for overraskelser og aha-opplevelser fordi man ser på fotografer og utstillinger som man ellers ikke hadde brukt tid på.

En av de store navn på årets festival var David Bailey, rocke- og kjendisfotograf. Det var artig  å se portrett av gamle helter men denne utstillingen etterlot ikke noen varige inntrykk.

Det gjorde derimot samlingen til Artur Walther; en mann med opphav i finansverdenen, partner i Goldmann & Sachs (som senere ble en av utløserne til finanskrisen). Når han trakk seg tilbake fra denne bransjen begynte han for alvor å samle på fotografi. Han hadde tette bånd til Bernd og Hilla Becher og samlingen hans dreier seg i stor grad om typografier. Her kunne vi se omfattende arbeider av August Sander, Karl Blossfeldt, Richard Avedon og Araki for å nevne noen. At jeg tilfeldigvis bumpet bort i selve mannen og fikk en kort prat med ham gjorde at dette ble en av høydepunktene.

Ikke mindre imponerende var brasilianske Vic Muniz sine nyeste verk som består av kollasjer laget av drøssevis av små biter fra hverdagsbilder som han har samlet på i mange år. Han selv hadde hele 9 bilder som minner for hele barndommen sin; nå kjøper han stadig nye bilder på diverse nettsteder og har omtrent en kvart million ”hverdagsbilder” i samlingen sin. Noen av disse brukte han til de 14 nye kollasjene fra 2014 som han viste i Arles. Et fantastisk verk! Under et foredrag fortalte han i en time med mye vittighet og kløkt om betydningen av fotografier for våre minner om livet vårt. Men også om hvor viktig det var å jobbe med det som man tror på i stedet for å prøve å finne på noe originalt.

Et friskt pust i samtidskunstens fotoverden var utstillingen til det franske paret Mazaccio & Drowilal. De vant årets BMW residens og resultatet av dette ble stilt ut under tittelen ”Wild Style”. Kvasse farger og mye humor preget denne utstillingen. Her kunne man se ikonifiserte framstillinger av husdyr, toppet med hund og katt i solnedgang og fotomontasjer på tegneserie-illustrert dopapir!

Andre flotte utstillinger som utmerket seg var Davide Montelones ”Spasibo” om livet i dagens Tsjetsjenia, preget av frykt og avmakt overfor myndighetene. Nykommeren Alisa Resniks dystre og filmatiske ”One, another” på Gallerie Huit. Samarbeidet mellom fotografen Michael Ackerman og cellisten Vincent Curtois under ledelse av Agence VU gründeren Christian Caujolle som ble framført på teateret i to fullsatte forestillinger. Patric Willocq og Kechun Zhangs dokumentariske prosjekt, begge deltakere i Discovery Award. Og sist men ikke minst Veronika Marques sitt arbeid som ble framført i form av en intim performance om livet som prostituert og eskortepike i Uruguay (for ikke lenge siden var hun på kunstneropphold på artist-in-residens programmet på Halsnøy Kloster).

 Om man etter alt dette og mye mer enda ikke hadde fått nok, kunne man bla seg gjennom 600 fotobøker som konkurrerte om årets fotobokpris. Her var blant annet norske Morten Andersen å finne, Christina de Middel med sin modifiserte utgave av Maos lille røde, Rinko Kawauchis kontaktkopier i boka ”Sheets” og Tim Smyth med sin samling av ”Defective carrots”.

Mange flere burde bli nevnt. Det ble mange, mange inntrykk i en trivelig sørfransk by med mye god mat og drikke og en enorm kreativitet i utallige utstillings- og visningssteder. Heldigvis er festivalen og byen så kompakt at man stadig treffer på gamle og nye venner. Festivalen har vært opphav til flere ”sidefestivaler” og det blir spennende å se hvor veien går videre når det kommer nye lederskikkelser på banen neste år.

Jeg husker godt de første gangene jeg bodde på hotel når jeg var på jobbreise. Det var STORT!
Nå er det ikke fullt så mye stas lenger. Men jeg tar med meg et eller annet kamera hver gang; man vet jo aldri hva man finner.
Denne gangen havnet jeg på ærverdige Victoria Hotel i Stavanger: byens eldste, oppført i år 1900 av en bergensk murmester.
Ærverdigheten var nok større for en del år siden. Nå var det klassiske, fordums stilfulle element som møtte nyere innretninger og mer eller mindre tidsmessige oppgraderinger.
Det skrek etter å bli dokumentert - kanskje det til og med er en klisjé (dere som leser bloggen regelmessig vet at vi elsker klisjéer).
Uansett, det ble en fin tur gjennom hotellets trappehus og ganger.

Når man er i Italia er det mange turistattraksjoner å beundre. Byer som Roma, Firenze eller Pisa er fulle av imponerende kultur fra Europas vugge. Noen blir så overveldet over dette synet at de trenger hjelp (Stendhals syndrom).
Men like interessant kan det være å snu seg med ryggen til attraksjonene og se på turistene selv. Alle har selvsagt kamera av en eller annen form i dag og skal forevige vidundrene de ser. Mange skal ta bilde i den samme posituren foran en severdighet som millioner andre har gjort før. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, jeg har gjort det selv; ungene elsker det.
Over de siste årene har jeg samlet på noen turister - noen ganger er de like interessant å se på som attraksjonene selv. Fotografisk sett er dette et godt utforsket felt, ikke noe nytt; Martin Parr f eks har karikert masseturismens mange ansikt i velkjent stil, blant annet i boka Small World. Websiden og bloggen hans er forøvrig vel verdt å ta en tur innom: www.martinparr.com

Pisa, Piazza del Duomo - 2014

Pisa, Piazza del Duomo - 2014

Firenze, Piazza del Duomo - 2011

Roma, Pantheon - 2010

Roma, Pantheon - 2010

Vi mennesker er flinke til å bare huske de fine ting.

At det regnet nesten hele sommeren er det ingen som ønsker å huske. Men de to dagene det var strålende fint er det bildet ungene (forhåpentligvis) sitter igjen med når de en gang tenker tilbake på den tiden. Og det er også her det blir en åpning for at dette kan bli interessant for andre enn mine egne unger. 

Den selektive hukommelsen vår og de fine blaff av inntrykk vi av og til har fra fortiden.

Jeg printet bildene ganske små, rev de ut slik at de fikk frynsete kanter og tonet de deretter i kaffe; dermed ble det en liten nostalgisk boks med minner. Litt juks kanskje, men hva gjør man ikke for å samle på gode minner.