Årlig i første uken i juli går fotofestivalen i Arles av stabelen. I år var det 45. utgave av Les rencontres d’Arles som er Europas største fotofestival. I år var temaet ”Parade” i anledning direktørens, Francois Hebel, avskjed. Det skulle være en parade bestående av de mest sentrale figurene for festivalen.
I utgangspunktet synes jeg programmet virket veldig tamt, sammenliknet med tidligere år; kanskje er jeg blitt for bortskjemt. Samtidig åpnet dette for overraskelser og aha-opplevelser fordi man ser på fotografer og utstillinger som man ellers ikke hadde brukt tid på.
En av de store navn på årets festival var David Bailey, rocke- og kjendisfotograf. Det var artig å se portrett av gamle helter men denne utstillingen etterlot ikke noen varige inntrykk.
Det gjorde derimot samlingen til Artur Walther; en mann med opphav i finansverdenen, partner i Goldmann & Sachs (som senere ble en av utløserne til finanskrisen). Når han trakk seg tilbake fra denne bransjen begynte han for alvor å samle på fotografi. Han hadde tette bånd til Bernd og Hilla Becher og samlingen hans dreier seg i stor grad om typografier. Her kunne vi se omfattende arbeider av August Sander, Karl Blossfeldt, Richard Avedon og Araki for å nevne noen. At jeg tilfeldigvis bumpet bort i selve mannen og fikk en kort prat med ham gjorde at dette ble en av høydepunktene.
Ikke mindre imponerende var brasilianske Vic Muniz sine
nyeste verk som består av kollasjer laget av drøssevis av små biter fra
hverdagsbilder som han har samlet på i mange år. Han selv hadde hele 9 bilder
som minner for hele barndommen sin; nå kjøper han stadig nye bilder på diverse
nettsteder og har omtrent en kvart million ”hverdagsbilder” i samlingen sin.
Noen av disse brukte han til de 14 nye kollasjene fra 2014 som han viste i
Arles. Et fantastisk verk! Under et foredrag fortalte han i en time med mye
vittighet og kløkt om betydningen av fotografier for våre minner om livet vårt.
Men også om hvor viktig det var å jobbe med det som man tror på i stedet for å
prøve å finne på noe originalt.
Et friskt pust i samtidskunstens fotoverden var
utstillingen til det franske paret Mazaccio & Drowilal. De vant årets BMW
residens og resultatet av dette ble stilt ut under tittelen ”Wild Style”.
Kvasse farger og mye humor preget denne utstillingen. Her kunne man se
ikonifiserte framstillinger av husdyr, toppet med hund og katt i solnedgang og
fotomontasjer på tegneserie-illustrert dopapir!
Andre flotte utstillinger som utmerket seg var Davide
Montelones ”Spasibo” om livet i dagens Tsjetsjenia, preget av frykt og avmakt
overfor myndighetene. Nykommeren Alisa Resniks dystre og filmatiske ”One,
another” på Gallerie Huit. Samarbeidet mellom fotografen Michael Ackerman og
cellisten Vincent Curtois under ledelse av Agence VU gründeren Christian
Caujolle som ble framført på teateret i to fullsatte forestillinger. Patric
Willocq og Kechun Zhangs dokumentariske prosjekt, begge deltakere i Discovery
Award. Og sist men ikke minst Veronika Marques sitt arbeid som ble framført i
form av en intim performance om livet som prostituert og eskortepike i Uruguay
(for ikke lenge siden var hun på kunstneropphold på artist-in-residens programmet
på Halsnøy Kloster).
Om man etter alt dette og mye mer enda ikke hadde fått nok, kunne man bla seg gjennom 600 fotobøker som konkurrerte om årets fotobokpris. Her var blant annet norske Morten Andersen å finne, Christina de Middel med sin modifiserte utgave av Maos lille røde, Rinko Kawauchis kontaktkopier i boka ”Sheets” og Tim Smyth med sin samling av ”Defective carrots”.
Mange flere burde bli nevnt. Det ble mange, mange inntrykk i
en trivelig sørfransk by med mye god mat og drikke og en enorm kreativitet i
utallige utstillings- og visningssteder. Heldigvis er festivalen og byen så
kompakt at man stadig treffer på gamle og nye venner. Festivalen har vært
opphav til flere ”sidefestivaler” og det blir spennende å se hvor veien går
videre når det kommer nye lederskikkelser på banen neste år.