Glansbiletet og antifotoet

Årboka til Norsk selskap for fotografi ligg på salongbordet. Boka viser det beste norske fotoamatørar kan by på. Fantastisk, tenkjer eg. Misunninga piplar fram. Kvifor er ikkje eg like flink? Så kjenner eg motviljen, og til slutt det gode bokmålsordet 'vemmelse'. Kva er det som ikkje stemmer? Boka er volumiøs og einspora. Dataprogramma Photoshop og Lightroom ligg som ei tjukk hinne over det heile. Bileta er glatte, utan motstand, meiningsfylde eller nerve. Dei er polerte, kolorerte, iscenesette, koreograferte. Impulsiviteten er borte. Strevet etter det fullkomne har drepe fotografiet. Det er honning, servert med sukker på toppen.

Tilmed foto som er meinte å skapa ei viss uhygge er omhyggeleg tilrettelagde. Dei fell pladask igjennom.

I tilleg kjem yrkestitlane på fotografane. Dei tilfører boka ein viss humor som må vera utilsikta: Pensjonert lærar, fagarbeidar, operasjonssjukepleiar, assistent i barnehage, trygda grunna kreft, fotokunstnar, sjølvstendig dagdrivande, tidlegare dagleg leiar, undermålar…

Det finst foto å gle seg over, men hovudinntrykket er ei slags semje om korleis amatørfotografiet skal vera, og at impulsar utanfrå kan vera skadeleg. På den andre sida veit eg at amatørane dyrkar hobbyen sin med stor glede, at det er mental helse i kvar eksponering, og at dei har rike og gode sosiale fellesskap. Det er ikkje dét det handlar om.

Eg får lyst til å introdusera ein nye sjanger, anti-fotoet. Men eg veit ikkje kva eit antifoto skulle vera. Kanskje slik som bileta nedanfor?

Bilferja «Gloppen». Tristare ferje skal ein leita lenge etter. Sjå for deg ei gamal dame som sit på inste setet og glor i veggen i førti minutt. No veit eg kvifor strikketøyet og spenningsromanen er oppfunne; for å hindra utbrot av galskap under slike forhold.

I vegkanten: Eg er svak for sigarettøskjer med påtrykt moral frå styresmakter som tillet sal av svineriet.

I vegkanten: Det sunnaste i junkfooden ligg att på botnen.

Utan leidningar kollapsar kongeriket. Sjå for deg eit hus der alt er borte, berre leidningane heng att i lufta.


4 responses
Amen!
Jeg tenkte det samme da jeg så boken. Det er teknisk skyhøyt nivå på alle bildene. Mye bedre enn jeg selv kan få til, men motiv og komposisjon og virkemidler er akk så forutsigbart. Noen bilder har et originalt visuelt uttrykk, feks ungdoms-vinnerne. Men jevnt over er det vakre dyr, barn, kvinner og natur. Er det juryen/redaktøren som luker ut ethvert forsøk på å lage bilder som vi ikke har sett før? Har denne type diskusjon blant amatører i Norge vært reist før? Isåfall er der på tide.
Heilt klart bør originalitet og innhald vega meir enn at flest klubber skal være repensenert, også bilde av eksotisk steder og eksotiske dyr blir også lett bare dokumentarisk.
Dette er bilder som er valgt ut av en jury, bestående av fotoamatører. Det er disse bildene disse personene liker. Det er ofte de bildene som har stoppeffekt som vinner frem når bilder justeres, og temaet er fritt. Det er dog ikke en konkurranse i ordets rette forstand. For NSFF er boken en tidskapsel. Om man seg alle de utgitte bøkene fra 2002 og frem til dag, så ser man en endring. Verden er i endring, så også fotografiet og teknikken rundt. Folk har manipulert bilder siden fotografiets barndom, også da var det kun de beste som behersket hele arbeidsflyten. Hilsen En fotografisk underminere