Eg hadde nesten gjeve opp favorittområdet «mitt». Dei siste åra er det sakte men sikkert blitt tømt for metallavfall og anna rusk og rask. Eg stikk innom av og til, som på refleks, eller som på imperativet: gje aldri opp.
Og forsyne meg, det var litt å finna sist eg var innom. Dei som kjem med nytt skrap må ha lese tankane mine. Lite lys og kaldt, og ja, eg skulle hatt stativ og eit anna kamera. Men det er betre å ta bileta der og då enn å risikera at motivet er borte når eg kjem kjem att med fullt utstyr og pelshue. I motsetnad til dyre- og fuglefotografen veit eg at motiva mine står i ro. Utfordringa er å finna dei og å få fram essensen i noko som i utgangspunktet ser vonlaust ut.
